Kambrosilurlandet - Øyene i Indre Oslofjord og lavlandet i Oslogryta.
Dette er den mest særpregete delen av Oslo og Akershus. Den utgjøres av lave rygger av kalkstein og leirskifer som strekker seg sørvest-nordøst. Lavere deler er gjerne dekket av havbunnsleire. Fuktige områder som myrer, våtmark og dammer, har også høyt kalkinnhold. Kambrosilurfloraen, både i tørre og fuktige vegetasjonstyper er preget av kalkkrevende plantearter. Vegetasjonen her er den mest artsrike pr. areal i Norge, og få steder i Norden finner vi naturområder med så høyt biologisk mangfold som på øyene i Indre Oslofjord.

Ryggene har en meget særpreget vegetasjon av kantkratt, tørreng og bart fjell. Her har en rekke av våre sjeldneste og mest truede plantearter enten hele sitt norske utbredelsesområde (dvergtistel (CR)) eller sitt absolutte tyngdepunkt (bakkekløver (CR), hvitmure (CR), smaltimotei (EN), lodnefiol (VU), dragehode (VU), aksveronika (VU), stjernetistel (NT), oslosildre (NT), hjorterot (NT) og mange andre). Krattvegetasjonen er dominert av artsrikt kantkratt med slåpe, dvergmispel, berberis, geitved, nyperosearter og asalarter. Også den ekstremt sjeldne arten svartmispel (NT) finnes her.

I fuktigere områder finnes ekstremrike myrer med sjeldne orkideer, som myrflangre (EN) og knottblom (CR), og rik sumpskoger med bl.a. vasstelg (EN) og myrtelg (EN). Oslo og Akershus har sammen med Østfold ansvar for flere truede vegetasjonstyper i ferskvann, som rikstarrsump, rik langskuddvegetasjon og kransalgesjøbunn, og er de fylkene i Norge med flest arter av karplanter knyttet til ferskvann. 35 av disse er rødlistet, hvorav flere må betegnes som ansvarsarter, som kjempestarr (EN), blærestarr (EN), rankstarr (EN), granntjernaks (EN), kjempesoleie (EN), korsandemat (EN) og flytegro (VU).

Artsrike, truede skogstyper som kalkfuruskog, kalkgranskog og rike edelløvskogstyper som kalklindeskog, or-askeskog og rike hasselkratt inngår også på kalkgrunn. Karakteristisk for disse rike skogstypene er bl.a. store mengder urter, ofte dominert av blåveis og liljekonvall. Men det er særlig et mangfold av kravstore, kalkelskende sopp som karakteriserer typene.

	Fra Bleikøya. Foto Kristine Bjureke

Strandsonen – Indre Oslofjord
De mest artsrike vegetasjonstypene i strandsonen er strandengene på mudderstrender. Her vokser truede arter som tusengylden (EN), dverggylden (VU) og strandrødtopp (VU). Strandfloraen i Indre Oslofjord er en utarmet artsfattig variant av den langt rikere utviklede i Ytre Oslofjord.

Grunnfjellsområdene - Follo, landet rundt Bunnefjorden, Østmarka og Aurskog/Høland.
Øst for Oslofjorden finner vi et landskap på surt og vanskelig forvitrelig grunnfjell med åser opp til ca. 300 mo.o.h. Her veksler fjell i dagen med myr og annen torvmark, og større og mindre leirsletter forekommer i forsenkninger. Flekkvise forekomster av kalkkrevende vegetasjon forekommer i sprekker med glimmerrike bergarter, eller på forekomster av havbunnsleire eller skjellbanker.

Skogtypene er varierte, dominert av fattige furu- og granskoger, men under marin grense finner en også lågurtgranskoger og edelløvskoger, bl.a. med viktig innslag av lågurteikeskoger i søndre del. Området er klimatisk gunstig, og av den grunn mer artsrik enn skogsbygdene lengre nord på Østlandet.
 
De høye åstraktene - Krokskogen, Nordmarka, Romeriksåsene.
Åstraktene nord for Indre Oslofjord er typiske innlandsområder hovedsakelig over den marine grensen opp til 600-800 m.o.h. Skogstypene er for det meste fattige gran- og furuskoger, men med innslag av langt rikere skogslier med høystaudevegetasjon preget av høye, saftige, næringskrevende arter som turt, tyrihjelm, storklokke, kranskonvall og hvitsoleie, samt rødlisteartene huldregras (NT) og skogsøtgras (NT). Oslomarka er en nedre utpost for flere av disse artene som har tyngdepunkt i høyereliggende skoger. Skreikampen i Feiring er eneste voksested for flere fjellplanter i fylkene.

Romerikssletta - Elveslette på gammel havbunn.
Søndre del av Romerikssletta utgjøres av Nordre Øyeren og Svellet, der elvene Nitelva, Leira og Glomma danner Nordens største innlandsdelta. Lenger nord finner vi leirsletter med meandrerende elver. Landskapet rundt er preget av ravinert bakkelandskap, men store arealer er endret maskinelt med bakkeplanering.

Lenger nord finner vi leirsletter med meandrerende elver, ravinepreget bakkelandskap, samt et grus- og sandlandskap dannet av et kjempemessig isranddelta, stedvis med groper og innsjøer. Kvartærgeologi og ferskvannsbiologi i dette området er enestående og store arealer er vernet.
 
Dagens elvedelta i Nordre Øyeren har hele tiden en vekslende natur, der øyer og elvebanker dannes, vokser og går i oppløsning. Deltaet er det viktigste området i Akershus for vannvegetasjon, spesielt for flommarksskog og mandelpilkratt, flomsletter og rik kortskuddstrand. Landskapet huser de viktigste forekomstene i fylket av truede arter som mandelpil (VU), bleikfiol (EN), firling (EN) og myrstjerneblom (EN). Nordre Øyeren er det største naturreservatet i Oslo og Akershus.

Tap av kulturlandskap
Det norske hovedstadsområdet er spesielt ved at landets største pressområde samtidig også er det viktigste sentrum for biologisk mangfold. Omfattende byutvikling har utnyttet store arealer med gammel kulturmark til boliger, næringsbygg, infrastruktur osv. Arealene med intakt kambrosilurvegetasjon har derfor i løpet av de siste 50 år minsket dramatisk, antakelig med over 50 %, og svært mange av de sjeldne artene knyttet til denne vegetasjonen har minsket tilsvarende i forekomst. Dette gjelder også strandengene. Indre Oslofjords antakelig fineste strandengområde fram til forrige århundreskifte, Vaterland, er for eksempel tapt for lenge siden.
Endrede driftsformer i eksisterende kulturlandskap
Det gamle kulturlandskapet var i stor grad ekstensivt drevet. Kontinuitet i gamle driftsformer, som ljåslått og husdyrbeite, samt svært begrenset bruk av gjødsel, er en forutsetning for artsrike beite- og slåttemarker. I dag er dette landskapet nærmest totalt gjennomgjødslet. Den gamle kulturkrevende vegetasjonen er trengt tilbake til små rygger der nitrogenholdig vann fra åkrene ikke kommer til, eller til utkantbruk i tidligere beitet skog. Enkelte arter som var typiske for det gamle kulturlandskapet, som bittersøte (NT) og smalfrøstjerne (VU), har helt forsvunnet i Oslo og Akershus, mens solblom (VU) og enghaukeskjegg (VU) nesten er borte.

	Solblom er knyttet til gammel kulturmark og er en truet art i kulturlandskapet. Foto: Stein Flatby

Nordre Øyern-deltaet ble tidligere intenst utnyttet til slått og beite. I dag er slåtten nesten opphørt, og beitet mindre. Gjødsling eller opphør av beite og slått har også ført til tap av arter knyttet til strandenger. Jordbærkløver (EN) har ikke vært påvist i fylkene siden slutten av 1800-tallet. Sjeldne arter knyttet til myr og ferskvansstrender trues av gjengroing. Vegetasjonstypen rik kortskuddstrand med bl.a. trefelt evjeblom (NT) og firling (EN), er på tilbakegang særlig i Øyern-området. Raviner som før ble dyrket og beitet, er i stor grad blitt planert. I dag har vi kun fragmenter igjen av naturtypen.

Opphør av drift
Opphør av beite eller slått fører normalt til gjengroing mot skogtilstand. Dette fører til at kulturbetingede, konkurransesvake og lyskrevende arter skiftes ut med mindre kravstore skogsarter. I tillegg har det gjengroende kulturlandskapet nær Oslo blitt invadert av fremmede arter som er i stand til å konkurrere ut de stedegne. Eksempler er russekål, kanadagullris, hagelupin, legesteinkløver og kjempebjørnekjeks.

	Urterik slåtteng med flere sjeldne planter. Øvre Rognstad i Hurdal kommune. Foto: Stein Flatby

Endrede driftsformer i skogbruket
Bestandsskogbruk med flatehogst, har ført til at en rekke arter knyttet til biologisk gammel skog har forsvunnet lokalt. Særlig blant lav og vedboende sopp er det flere arter som setter krav til skogens alder og tilstand. Men fortsatt finnes det mindre kjerner med gammelskog i Nordmarka, på grensen mot Oppland og Buskerud. Laven huldrestry (EN) og soppen lappkjuke (EN) har et av sine kjerneområder her. Storporet flammekjuke (CR) er ekstremt sjelden i Norge, og kjent fra Romeriksåsene. Av karplanter er dalfiol (NT) nesten forsvunnet fra fylkene.

Moderne skogsdrift har medført en del grøfting av fuktige vegetasjonstyper. Konsekvensen har vært reduksjon i artsrike og truede vegetasjonstyper som rikmyr og rike sumpskoger, med tilsvarende tap av kravstore arter som myrflangre, knottblom og myggblom. Fremmede treslag, som edelgran og platanlønn er på vei inn i skogene. Disse treslagene har evne til å fortrenge stedegne arter. Også hagerømlinger som mispler og gullregn invaderer rike bynære skoger, som kalkfuruskoger og kalklindeskoger.

Det er vernet 180 områder i fylkene. Skogvern baseres nå i hovedsak på ”frivillig vern”-ordningen. For å sikre viktige naturverdier i Indre Oslofjord, ble det i 2008 vernet 37 områder i Verneplan for Oslofjorden. De fleste av disse befinner seg på kambrosilur.

For en del av verneområdene med kulturbetingede vegetasjonstyper er det, eller skal det utformes forvaltningsplaner med skjøtselstiltak. Statens naturoppsyn gjennomfører skjøtsel i verneområdene. I tillegg engasjeres lokale interesser, evt. private firmaet for å få gjennomført nødvendige tiltak.

Naturtyperegistreringer er gjennomført for å lokalisere verdifulle vegetasjonstyper. For å hindre at viktige lokaliteter blir bygget ned, tas det hensyn til biologisk mangfold ved arealplanlegging. Oslo og Akershus inneholder lokaliteter med såkalte ”utvalgte naturtyper” som for beskyttes av naturmangfoldloven. For naturtypene slåttemark, kalklindeskog, kalksjøer og hule eiker utarbeides det nasjonale handlingsplaner som skal bidra til å sikre verdiene i naturtypene.

Det utvikles strategier og gjennomføres tiltak for å bekjempe fremmede arter som er skadelige for stedegen flora i Oslo og Akershus.